Jeg ønsker meg en verden styrt av kjærlighet. Hva betyr det? Det høres naivt og ganske irrelevant ut i våre dager.
Hvordan styres verden? Ville grådighet være det korrekte ordet for hva som ligger bak prioriteringene nå for tiden? Vi oppfordres jo til å forbruke mer for å holde økonomien i gang. Dette skjer selv om vi vet at forbruk ikke er løsningen på de utfordringene verden står i. Forbruk er ikke løsningen hverken for klimaet, naturen eller våre mellommenneskelige forhold. Har vi omsorg for oss selv, og orden på disse tre, så er vel det det viktigste.
Kanskje det ikke er grådighet som styrer verden? Mulig det for de fleste av oss heller er redsel. Vi er redde for å få for lite, og det ser ut som grådighet.
Jeg ønsker en verden styrt av kjærlighet. Det er lett å ønske det, når jeg ser på den store verden langt utenfor meg.
Men hva med meg da? Hvis jeg vil ha en verden styrt av kjærlighet, så må jeg vel starte med meg. Hva betyr det?
Jeg leste engang at medfølelse med seg selv og andre vil være hverdagsverktøyet for kjærlighet. Kanskje det er et svar.
For å være styrt av kjærlighet må jeg i så fall kjenne medfølelse, og slett ikke irritasjon eller oppgitthet. Det må også gjelde når jeg blir ignorert, eller anklaget for å være problemet.
Jeg innser at vi alle har en oppvekst som fortsatt preger oss. Jeg har også det! Alt det vi lærer som små blir en del av vår virkelighetsoppfatning og handlemåte. For å unngå det vi selv ikke er enige i, må vi være bevisst på hva vi vil, og hva vi ikke vil. Hvis vi ikke er bevisst på hva vi prioriterer, så er det automatikken fra barnddommen som styrer våre handlinger.
Jeg er overbevist om at vi alle er uskyldige i det som preger oss fra oppveksten. Vi valgte det ikke selv. Å være klar over dette krever noe av oss. Vi må være bevisst, der og da i situasjonen.
Tenk om jeg klarer å kjenne medfølelse med en person som kritiserer meg, og innse at dette er en gammel automatisk innspilling. Det handler ikke om her og nå, selv om jeg har gjort noe feil. Min feil oppstod på grunn av min egen automatiske innspilling. Jeg er jo like uskyldig som de andre er. Jeg trenger å ha medfølelse med meg selv også. Det blir mye enklere å lære av egne feil da.
Det som er alternativet til medfølelse vil for meg ofte handle om å begynne å forsvare meg. Jeg blir redd for at jeg skal få et dårlig ord på meg. Når jeg forsvarer meg føles det som et angrep for den andre. Og så har vi det gående med akkurat det motsatte av kjærlighet og medfølelse.
Det kjennes helt uoverkommelig ut å skulle bestemme seg for å alltid være bevisst på at jeg ønsker å møte kritikk med medfølelse.
Det er likevel mulig å bestemme meg for å velge medfølelse i en hel dag, kanskje akkurat i dag. Hvis jeg skulle glippe er det mulig å velge å tilgi meg selv. Og deretter tenke ut en bedre strategi for fortsettelsen.
Jeg kan jo ta den samme beslutningen i morgen, og alle de dagene jeg vil.
