I 1980 var jeg på et foredrag om klimautfordringene som allerede da truet planeten vår. Jeg var sjokkert, men tenkte at dette kom til å ordne seg, for vi hadde jo tross alt politikere som var i posisjon til å gjøre noe med saken. De kom helt sikkert til å ta seg av problemet.

I 2014 fikk jeg vite at jeg skulle bli bestemor. Du kan tenke deg gleden var stor! Så kom jeg på det foredraget jeg hadde sett for så mange år siden, og da datt det et par mynter ned for meg. Det hadde jo tross alt ikke skjedd noen store endringer enda. Politikerne hadde ikke tatt tak. Vi var fortsatt på vei i samme retning, vi hadde ikke endret kurs. Det betydde alvorlige konsekvenser for mitt ufødte barnebarn. Det betydde at de jeg trodde skulle ta ansvar for hans fremtid hadde neglisjert det, utsatt det, fraskrevet seg det.

Jeg bestemte meg da for at om ikke politikerne vil gjøre det jeg hadde forventet av dem, nemlig en innsats for å hjelpe klimaet, så ville jeg gjøre det.

Slik begynte mitt engasjement for klimaet.

Jeg er utdannet sivilingeniør, og har faktisk jobbet  som prosjektleder i oljeindustrien i mange år. Er ikke det ironisk? Nå bruker jeg min sans for logisk tenking, kildekritikk og naturlige nysgjerrighet i arbeidet med å spre et positivt budskap om klimasituasjonen. Vi gjør allerede så mye bra! Det betyr at det ikke trenger å være skummelt å tenke på å gjøre en innsats for klimaet. Mange av de tingene vi gjør allerede legger vi jo ikke merke til engang!

Jeg er opptatt av at vi må spille på lag med oss selv - hvordan vi fungerer sosialt, og hvordan hjernen vår opererer. Slik jeg ser det er det utrolig viktig at vi møter de utfordringene kloden vår står i med kjærlighet og omtanke for oss selv, og ikke klandring og peking av fingre. Frykt stopper all kreativ nytenking, og hver og én av oss sitter inne med ressurser som kan ha en positiv effekt, bare vi tillater oss å ta dem i bruk.